Valle de Punilla

Siden det var hellighelvete her på mandag, fant jeg ut at jeg skulle benytte sjansen til å tilbringe langhelga utenfor byen. Ally foreslo Valle de Punilla, som er en dal vestenfor Buenos Aires (naturlig nok), nordvest for Córdoba, mellom noen lave fjell og noen litt høyere fjell, men fremdeles et stykke fra Andesfjellene.

Jeg var svært fornøyd med å ha kjøpt billett til Córdoba i god tid på forhånd, og med å innfinne meg på bussterminalen i god tid før bussen gikk. Men hva belønnes slik god planlegging med? Jo, to timers ventetid. Ikke av typen ”avslappet på en benk med ei bok, mens man følger med på en oversiktlig skjerm”, men ”vandrende frem og tilbake mellom 13 plattformer, ute i kulda, fordi jeg ikke greier å få med meg hva som annonseres over høytaleren”. Alt jeg fikk med meg var: ”Selskap blabla annonserer avgang til blabla, fra plattform (virrvarr av tall som angikk plattform, avgangstid og forsinkelser ).” Ikke spesielt opplysende.

Men jeg kom meg på bussen, og av igjen i Cordoba, hvor jeg raskt bestemte meg for å forlate noen amerikanske jenter jeg hadde snakket litt med på bussen. Ikke spesielt opplyste, de heller. Córdoba var ikke så veldig gøy, men kaldt, og etter noen timer tok jeg buss videre til Capilla del Monte. Det var det tydeligvis mange som hadde gjort, for her var det nesten umulig å finne et sted å sove. Jeg vandret fra sted til sted i mørket og kunne ikke unngå å tenke at dette, det er på grensa til gapfærer. Men heldigvis fant jeg til slutt et trivelig hostel, til tross for at ei dame tidligere bedyret at i Capilla del Monte fantes ingen hostel, og 200kr var det billigste jeg kunne forvente å betale for et rom.

Dagen etter besteg jeg Cerra Uritoco på nesten 2000m, ble akkurat passe solbrent og akkurat passe sliten. Energisentre og ufoer merket jeg lite til, noe som i følge guideboka tiltrekker en del turister.



Neste dag våknet jeg til enda finere vær, og etter å ha kjøpt solkrem gikk jeg for å se på en dike (alt man gjør som turist…). Men idyllisk var det, og jeg tenkte med meg selv at her er det godt å vårra mennesj.



Litt senere på dagen tok jeg bussen litt nedover i dalen, helt skvisa fremme i frontruta. Man tar visst på passasjerer til det fysisk ikke er plass til flere. Heldigvis varte det bare 20 minutter før jeg var fremme i lille La Cumbre. Nå stod valget mellom hang gliding, ymse andre turer, fjellsykling med mer. Ikke enkelt for meg sånn helt alene, å fatte et slikt valg. Etter å ha telt på knappene og pengene ei stund, ble til at jeg gikk ”Camino de los Artesanos”, en tur på ca ei mil tror jeg, hvor det etter sigende skulle finnes små butikker med håndverk av ymse slag. Disse dukket imidlertid ikke opp før helt mot slutten av turen, da jeg var blitt både sulten og tørst, og hadde i tillegg omsider begynt å tenke på bussbilletten hjem. Den hadde jeg nemlig ikke kjøpt på forhånd. Så da kunne det egentlig være det samme med hele artesanie-greia. Turen var uansett kjempefin og mate-kopp hadde jeg allerede kjøpt.



Akkurat før det ble mørkt kom jeg frem til lille Villa Giardino, og sannelig hadde de ikke en direktebuss til BsAs med ledige seter. Det ordner seg visst alltid…

Facinasjon

Dette er en liste over ting som har fascinert meg i Buenos Aires så langt:

Kollektivsystemet. For det første er det gratis (1). For det andre går det busser i alle retninger, hele tida. Det påstås at det alltid går et tog, men virkelig – det går alltid en buss! Uansett hvor du skal, når som helst på døgnet. Riktignok kan det ta litt tid, men herre min, det er da en stor by. Jeg lurer skrekkelig fælt på hvor mange busser det er i Buenos Aires til sammen. Jeg tipper det er så mange at det ikke er mulig å parkere alle samtidig, slik at det alltid må være noen på veiene. I tillegg er det subte’n, som er veldig effektiv. Alt dette liker vi.

Demonstrasjoner. Temmelig ofte ser jeg en bøling med folk med noen slitte banner, hvor minst en av dem skriker i en ropert. Jeg forstår ikke hva de sier, men de virker veldig sinte og vil ha rettferdighet. Onsdager er visst spesielt ille; vi måtte bytte klasserom på onsdager fordi det vi hadde vendte ut mot gata og der var det så mye demonstrasjoner og bråk.





At det går an å gå på apoteket for å betale en regning. Det kalles ”pago fácil”, og er visst for at du skal slippe å gå i banken der man gjerne må vente lenge. Jeg måtte vente ganske lenge på apoteket også, for det var mange som skulle betale regninger, men heldigvis hadde de sjokolade der som jeg kunne kjøpe og spise mens jeg stod i køen.

At noen tydeligvis tror det går an å mase seg til et kyss eller mer. Jeg blir litt satt ut av intense ”por qué noooo?” og ”por favooooor”, og vet ikke helt hvordan man responderer på slikt. En utfordring både på det sosiale og språklige plan.

Hvor lang tid det tar å betale i kassa på supermarkedet.

At man kan kjøpe en flaske vin til 4 kroner.

At det er politimenn i alle gater. Jeg får veldig ”Politimester Bastian”-følelse av dem, for de hilser som regel veldig hyggelig. Men stakkars, så kaldt det må være å stå i ro på gata hele dagen.

Søppel(sorterings)systemet. Men jeg har ikke skjønt helt hvordan det fungerer, så jeg tør ikke begi meg ut på noen utdypende forklaring. I grove trekk; man setter søpla på gata og så kommer det folk som først sorterer det og så selger det et sted.

_________________________________________________________________
(1) Mari og Trines generelle teorem for konvertering av krangas til NOK:

"Alt som koster under ti enheter av fremmed krangas, med unntak av pund, euro og ymse dollar, er å regne som gratis."

Når en buss-/subtebillett da koster under én krangas, er dette så tilnærmet gratis som det går an å få det.

Etablert

Etter nesten tre uker på åttemannsrom er det ubeskrivelig deilig å endelig ha sin egen seng på eget rom, og kunne stå opp og lage frokost og kaffe. Jeg fant altså omsider en fin leilighet i et fint område, som jeg deler med ei kjempehyggelig argentinsk jente, Alejandra, til en ganske fin pris. Bueno! Muy bien! Todo bien, faktisk.

Det var ganske slitsomt å leite etter leilighet. Jeg brukte en del timer på internett med clue og "babelfish translation", sendte en del mail og måtte mer en en gang huke tak i nærmeste mer eller mindre kjente spansktalende person som var så uheldig å passere i det jeg nok en gang hadde ringt en person som ikke snakka noe som helst engelsk. Men nå er jeg superfornøyd og føler endelig at jeg faktisk bor i denne byen og ikke er skal backpacke videre om ei uke eller to. 

Fine stua vår:                                         
                                                                                                                                                                         
 

Fine badet:  

                           

Fine kjøkken:



Og fine, fine rommet mitt: 

 



Alle de gule lappene på ting i leiligheten er post it's med det spanske navnet på tingen; Alejandras forslag for at jeg skal lære nye ord. Hun er veldig hjelpsom! Og det er et ganske så gjennomført prosjekt:

     

 

Og til slutt litt utsikt:
 
     

 

Det bor veldig mange folk i denne byen. Jeg prøver å riste av meg den forvirra turistlooken, og forsøker å se ut som om jeg til en hver tid vet akkurat hvor jeg skal. Et ikke like vellykka prosjekt. Speisielt vanskelig finner jeg det å gå i riktig retning når jeg kommer opp av subway'n. Sett fra et rent statistisk perspektiv er det merkelig at jeg i 9 av 10 tilfeller, etter å ha konsultert mitt etterhvert så fillete bykart ved neste kvartal, finner ut at jeg har gått i feil retning. Det er nesten like facinerende, som det er irriterende.

Forøvrig er det ganske mye som facinerer meg her, men det får vente til neste bloggpost. I morgen skal jeg til La Plata for å spise lunch hos familien til Alejandra. Jeg har vært en heller dårlig turist så langt, så det blir gøy med en tur ut av byen!