Valle de Punilla

Siden det var hellighelvete her på mandag, fant jeg ut at jeg skulle benytte sjansen til å tilbringe langhelga utenfor byen. Ally foreslo Valle de Punilla, som er en dal vestenfor Buenos Aires (naturlig nok), nordvest for Córdoba, mellom noen lave fjell og noen litt høyere fjell, men fremdeles et stykke fra Andesfjellene.

Jeg var svært fornøyd med å ha kjøpt billett til Córdoba i god tid på forhånd, og med å innfinne meg på bussterminalen i god tid før bussen gikk. Men hva belønnes slik god planlegging med? Jo, to timers ventetid. Ikke av typen ”avslappet på en benk med ei bok, mens man følger med på en oversiktlig skjerm”, men ”vandrende frem og tilbake mellom 13 plattformer, ute i kulda, fordi jeg ikke greier å få med meg hva som annonseres over høytaleren”. Alt jeg fikk med meg var: ”Selskap blabla annonserer avgang til blabla, fra plattform (virrvarr av tall som angikk plattform, avgangstid og forsinkelser ).” Ikke spesielt opplysende.

Men jeg kom meg på bussen, og av igjen i Cordoba, hvor jeg raskt bestemte meg for å forlate noen amerikanske jenter jeg hadde snakket litt med på bussen. Ikke spesielt opplyste, de heller. Córdoba var ikke så veldig gøy, men kaldt, og etter noen timer tok jeg buss videre til Capilla del Monte. Det var det tydeligvis mange som hadde gjort, for her var det nesten umulig å finne et sted å sove. Jeg vandret fra sted til sted i mørket og kunne ikke unngå å tenke at dette, det er på grensa til gapfærer. Men heldigvis fant jeg til slutt et trivelig hostel, til tross for at ei dame tidligere bedyret at i Capilla del Monte fantes ingen hostel, og 200kr var det billigste jeg kunne forvente å betale for et rom.

Dagen etter besteg jeg Cerra Uritoco på nesten 2000m, ble akkurat passe solbrent og akkurat passe sliten. Energisentre og ufoer merket jeg lite til, noe som i følge guideboka tiltrekker en del turister.



Neste dag våknet jeg til enda finere vær, og etter å ha kjøpt solkrem gikk jeg for å se på en dike (alt man gjør som turist…). Men idyllisk var det, og jeg tenkte med meg selv at her er det godt å vårra mennesj.



Litt senere på dagen tok jeg bussen litt nedover i dalen, helt skvisa fremme i frontruta. Man tar visst på passasjerer til det fysisk ikke er plass til flere. Heldigvis varte det bare 20 minutter før jeg var fremme i lille La Cumbre. Nå stod valget mellom hang gliding, ymse andre turer, fjellsykling med mer. Ikke enkelt for meg sånn helt alene, å fatte et slikt valg. Etter å ha telt på knappene og pengene ei stund, ble til at jeg gikk ”Camino de los Artesanos”, en tur på ca ei mil tror jeg, hvor det etter sigende skulle finnes små butikker med håndverk av ymse slag. Disse dukket imidlertid ikke opp før helt mot slutten av turen, da jeg var blitt både sulten og tørst, og hadde i tillegg omsider begynt å tenke på bussbilletten hjem. Den hadde jeg nemlig ikke kjøpt på forhånd. Så da kunne det egentlig være det samme med hele artesanie-greia. Turen var uansett kjempefin og mate-kopp hadde jeg allerede kjøpt.



Akkurat før det ble mørkt kom jeg frem til lille Villa Giardino, og sannelig hadde de ikke en direktebuss til BsAs med ledige seter. Det ordner seg visst alltid…